Instagram

Lifestyle

Hei og velkommen til 2017

January 31, 2017

Det er litt seigt å starte en ny bloggpost når du ikke har vært pålogget siden i sommer… Hva kan jeg si? Jeg var vel ikke interessert før venninnen min fortalte at bloggen var nede. Jeg bare; hva da nede? Og ja, ganske riktig, bloggen eksisterte ikke lenger. Jeg kjente jeg ble kvært samtidig som jeg så alle bildene, tekstene og minnene bare fly ut av dataen min. Hejdå liksom. Og jeg da, som kaller meg for en hobby-nettside-kreatør (ikke webdesigner, det er ikke det samme), prøvde febrilsk alle tipsene i boka uten hell. Jeg fikk heldigvis tatt backup sa ingenting ble borte, men bloggen var fortsatt gone and dusted. Helt til Petter Smart kontaktet hostingen, som foklarte høflig at jeg ikke hadde betalt årsvgifta på domene mitt. Så da var det bare å spytte 200 kroner i potten og vips var vi her igjen. Nå trekkes alt automatisk fra kontoen, og domene og hostingen er samme leverandør. 10 poeng til meg.

Dette bringer oss til i dag, hvor jeg har så undelig mye å fortelle at jeg blir svett. Så istedenfor å ta alt nå kommer jeg nok til å skrive litt i fortid noen ganger, bare for ordens skyld.


Kort fortalt har jeg siden sist:

  1. Fått drømmejobben
  2. Beholdt hesten
  3. Prøvd å oppdra Mumford
  4. Tilbragt all min fritid i stallen
  5. Ikke slått opp med kjæresten min

Ikke verst, hæ? Jobben er vel kanskje det jeg er mest stolt av. Jeg har hatt lyst på den siden jeg gikk ut av universitetet men har ikke sendt dem mail før jeg var sikker på at portfolioen var skuddsikker. Da jeg sendte dem en åpen søknad tidlig Oktober turte jeg nesten ikke håpe på et svar, ei heller at de ville møte meg på kontoret. Howie sa jeg ikke burde få forhåpninger så jeg gikk inn med et åpent sinn og mappa under armen. De sa de var ute etter Grafisk Designer men ville ikke legge ut en stilling og heller håpet den riktige personen selv ville ta kontakt. -And here you are, sa dem. Jeg gråt når jeg gikk ut, satte meg i bilen og bare kikket på trafikken. Satt der kanskje i 15 minutter før jeg innså at drømmen var realitet. Jeg tenker uendelig ofte på hvor glad jeg er for at jeg sendte den mailen. Den dagen, den måneden. Jeg føler nå for første gang at jeg er akkurat der jeg burde være.

Så har vi hesten min da. Kjære Rebel ♥ 2 kjøpere har jeg hatt, og tanken har svidd meg. Jeg vet han er liten og at jeg er lang. At jeg passer bedre med en større hest og mer kapasitet. Men allikevel så klarer jeg ikke tanken på å selge han. Jeg bare, altså, jeg tror jeg aldri kommer til å tilgi meg selv. Vi alle sier våres dyr er de beste, men han er virkelig spesiell. Jeg vet han setter stor pris på meg og er kanskje den snilleste hesten i stallen. For eksempel så red jeg ute forrige uke. Det var mørkt nok, men da strømmen gikk og flomlyset på ridebanen ble borte så jeg virkelig ingen verdens ting. Vet dere hva Rebel gjorde? Han bare fortsatte å trave, selv i blinde. Flere av jentene kom løpende ut med mobil-lommelykt for de trodde jeg lå på bakken. Men jeg bare hoppet av og han gikk rett bak meg hele veien inn, enda vi nesten ikke så noen ting. Så hvis jeg tvilte før den episoden er det ganske enkelt nå. Hvis jeg selger han kommer jeg aldri til å finne en ny Rebel igjen. Det båndet vi har kan ikke kjøpes for penger.

Jeg har allerede lagt mine planer for hele 2017 – og hold dere fast. Vi skal begynne med eventing. Tanken har slått meg i hytt og pine med det er jo helt logisk. Han er lynrask, elsker å hoppe, og kan (etter mengder med trening) gjøre en satans fin dressurtest. Så nei, jeg har ikke en top showjumper til over hundre tusen. Men jeg har reddet en liten fullblods, tøffere enn noen annen hest jeg har sittet på. Resten kan trenes, og vi begynner for fullt på søndag!

Håper dere fortsatt vil lese bloggen min. Den kommer mest til å handle om hest, motgang og fremgang, og andre viktige ting i livet mitt. Jeg føler jeg har fryktelig mye på hjertet nå.